Making a point
It all began when I had to go up into the loft to get down the flag for 17th May. Uncle Bob was visiting from England and really wanted to see how Norwegians celebrate their national day. He collects antiques and has always been interested in history and old things.
Uncle Bob was given the job of holding the ladder while I found the flag. You have to be careful in our attic because it is dark and has a low roof. I couldn't remember where the flag was, so I decided just to begin at one end and work my way over to the other. I clambered over old teddies and junk, which looked like it hadn't been touched for years, until I came across an old rug. The rug was dark brown and smelled as though the cat had peed on it, but it wasn't really the rug that interested me the most. Under it was an old chest. The chest was covered with a thick layer of dust. I drew a deep breath to blow it away, but regretted it immediately. The air became so full of dust that it was not possible to breathe or to see anything! It wasn't so much a dust-ball as a dust boulder. Once I could see again, I carefully opened the lid of the chest. What I saw nearly knocked me over, which is easier said than done, having lived on a farm all my life! Inside the chest there was something greeny-blue, which glittered in the light of my torch. I bent down and gingerly touched it. It was hard and felt like sandpaper. What on earth could it be? There was only one thing to do: I had to take it down to show it to my uncle. I carefully closed the lid, lifted the chest and carried it down the ladder. It was heavy and when I gave it to my uncle he was very surprised. He carried it over to a table and waited for me while I climbed down the ladder.
When I got to the table he asked: "Why did you give me a chest?" "I found it in the attic and I'm wondering what it is", I replied, while I looked down at my feet. I could feel my face beginning to get warm, and was sure that I was looking really idiotic. "There's something blue inside ...", I continued, but before I could say anything else stupid he interrupted: "Well, let's see: oh, what's in here looks like a little Chinese figure. Things like this were made more than three thousand years ago, and most of them were models of animals. What do you think this one is?", he asked, looking at me and pointing into the box. I went across and peeped inside. "I'm not sure - no, wait a minute - there's a head and the whole thing looks like it's covered in little spikes. It's a hedgehog!", I shouted. "But why is it blue?", I asked, suddenly confused. "It's made of jade, which was the most valuable material in ancient China and Persia", replied my uncle without hesitation. "Objects like this can be worth a lot of money", he continued; "millions even!" I felt quite dizzy just at the thought of all that money. But what might such a thing be doing in our attic? Then I remembered. Mother's great-grandad had worked for a while in China. But what were we supposed to do with it? Sell it? As though he had read my mind, Uncle Bob said "we'll have to take it to the county archaeologist. They'll analyse it and if they can prove that it's real then we can sell it". I smiled. It looked like a road trip coming on. My uncle evidently wasn't planning on hanging about, because he picked up the chest, looked at me and went down the stairs. I couldn't stop my legs from following him.
In the car I sat on the front seat with the box on my knee. Uncle drove, which he was good at. We had to drive for an hour and a half, all the way to the city of Vikeså. Neither of us said a word: we were both wrapped up in our own thoughts. It felt like forever before we finally arrived in Vikeså. We found the county museum without difficulty and soon were talking to the county archaeologist. He was a thin, little man with glasses that were rather too big for his face. I gave him the chest and wondered whether he would be strong enough to carry it, but he did so without trouble and together we walked to his office. After a short discussion we agreed that I would ring him the following Tuesday. Uncle Bob and I drove away, leaving the chest at Vikeså, and on our way home we chatted about why the ancient Chinese liked animals so much.
Every day that passed, all I wanted to do was to ring the county archaeologist and ask how he was getting on, but I had to wait until Tuesday. 17th May came and went, but I hardly noticed. My uncle sneaked into the children's procession behind me, shouting things like "Cheers for England!" and "God save the Queen" until someone came and removed him.
Finally, Tuesday arrived - the day I had been waiting for. The minute I believed that the archaeologist would have arrived at work I rang the museum. After a while someone answered; not the archaeologist but the receptionist. Once she understood that it was Henrik (the archaeologist) I wanted to speak with, she went to get him. It felt like an age before he arrived, though it was only two minutes (I was looking at my watch). "Hallo", came from the other end of the line. I recognised the archaeologist's voice. "Hallo. I gave you a box a few days ago. Have you been able to look at it yet?". "Yes", came the reply, "my colleague and I have looked at it, but we're not absolutely sure what it is yet. My colleague is holding out for mayonnaise, but I think it's only ham". "What ...?" "The object in your box is a sandwich that is well over twenty years old. It's not quite an antique yet, but bring it back in another hundred years and we'll perhaps reconsider". At first I thought he was joking and it really was a 3000-year old jade model of a hedgehog from ancient China, but he was evidently quite serious. I threw down the telephone and ran over to my uncle to tell him the terrible news.
I never got the sandwich back. Perhaps Henrik ate it? Or perhaps only if it did have mayonnaise on?
Original text (in Norwegian)
Det hele begynte da jeg måtte opp på loftet og hente ned flagget til 17. mai. Dette har vært min jobb siden jeg var 8 år gammel, så dette var den fjerde gangen. Det er like gøy hver gang, fordi jeg finner alltid noe nytt. En gang fant jeg en gammel bok i et rart språk som jeg ikke forstod; en annen gang en lue og noen briller som var 100 år gammel.
Denne gang var Onkel Bob på besøk frå England. Han er broren til far, og er hysterisk morsom. Han har en gedigen bart og bruker rare huer, og han forteller stadig vitser. I år ville han gjerne se hvordan vi nordmenn feirer grunnlovsdagen. I tillegg, samler han på antikker og har alltid vært interessert i historie og gamle ting, så han var nysgjerrig på hva jeg måtte finne oppe på loftet. Onkel Bob fikk i oppgave å holde stigen mens jeg fant flagget.
Jeg måtte være forsiktig i loftet, fordi taket har lave bjelker og det er mørkt, så det er lett å slå hodet. Jeg husker aldri hvor flagget ligger, så jeg bestemte meg bare å begynne i en ende og lete meg frem til den andre. Jeg klatret over gamle bamser og skrot, som såg ut til ikke å ha vært rørt i årevis, og kom fram til et gammelt teppe. Teppet var mørkebrun og luktet som om katten hadde pisset på det, men det var ikke teppet som interesserte meg mest. Under teppet låg det en gammal kiste. Den var mørkbeiset, hadde metallkanter og såg tung ut, men den var dekket med et tykt lag med støv. Jeg trakk inn pusten og blåste støvet vekk. Det angret jeg på! Luften ble så tett at det ikke var mulig å puste eller se! Dette var ingen hybelkanin, det var en hybelelefant! Så snart jeg kunne se, åpnet jeg forsiktig lokket på kisten. Det som møt meg slo meg over ende, som er enklere sagt enn gjort, da jeg har bodd på en gard hele mitt liv! Inni kisten var det noe blått, som glitret i lyset frå lommelykten min. Jeg bøyde meg ned og tok forsiktig i den. Den var hard og kjentes litt som sandpapir. Hva i alle dager var dette her? Det var bare en ting å gjøre – jeg måtte ta den ned og vise den til onkelen min. Forsiktig lukket jeg igjen lokket, løftet opp kisten og bar den ned stigen. Den var tung og da jeg gav den til onkelen min var han svært overrasket. Han bar den bort til et bord og ventet på meg, mens jeg klatret ned i stigen.
Da jeg kom fram til bordet, spurte han meg: "Hvorfor ga du meg ei kiste?" "Jeg fant den på loftet og lurer på om du veit hva det er," svarte jeg, mens jeg såg ned på føttene mine. Jeg kjente at varmen begynte å flyte oppover fjeset mitt og var sikker på at jeg såg helt idiotisk ut. Tross alt, det kunne være noe helt uinteressant i kisten. "Det er noe blått inni ... " forsettet jeg, men før jeg kunne si noe mer dumt, avbrøt han meg. "Skal vi se … Ja, inni her ser det ut til å være en liten kinesisk figur. Slike ting ble laget for over tre tusen år siden, og de fleste var av dyr. Hva trur du denne er?" Han såg på meg og peket mot kista. Jeg flyttet meg bort og kikket inni. "Jeg veit ikke… Nei, vent, der er det et hode, og det ser ut til å være dekket av pigger. Det er jo et piggsvin!" ropet jeg, "Men, hvorfor er han blå?" spurte jeg videre, plutselig forvirret. Piggsvin er ikke blå, de er brune eller kremfarget. "Den er laga av jade, som var det mest verdifullt material i gammal Kina og Persia." svarte Onkel uten å måtte tenke. "En slik gjenstand kan godt bli verdt opp til flere millioner!" Jeg blei svimmel bare ved å tenke på så mange penger! Men, hvordan hadde en slik gjenstand havnet i loftet vårt? Da husket jeg, Mamma hadde jo en tippoldefar som hadde jobbet en stund i Kina … Men, hva skulle vi liksom gjøre med den nå? Selge den? Akkurat som om Onkel Bob hadde lest tankene mine, sa han: "Vi må ta den med til fylkesarkeologen. Der må de analysere den og bevise at den er ekte, så kan vi selge den." Jeg smilte. Det så ut som om vi skulle dra på biltur. Onkel hadde visst tenkt å dra nå, fordi han løftet opp kista, såg på meg, og gikk ned trappa. Beina mine følgte etter han av seg selv.
Og jeg var ikke den eneste. Blåmeis, hunden min, følgte etter meg. Han er en liten dachshund, snill som et lam, med en hale som aldri slutter å vifte. Han ble med til bilen og satt seg ned i den rotete baksetet til onkelen min, som var dekt over med kjekspakker, kart, kikkert og ordbok. Han begynte å snufse i en kjekspakke.
Inne i bilen, som var en grønn leiebil fra flyplassen, satte jeg i framsetet med kista på fanget. Onkel kjørte, det var han flink til. Vi måtte reise i bilen i halvannen time, frem til storbyen Vikeså. Ingen av oss sa et ord, vi var begge opptatt av våre egne tanker. Jeg er ikke sikker hva det var onkelen tenkte på, men for min del var jeg opptatt av hva jeg ville gjøre med et par millioner kroner. Klart vil jeg dele med onkelen, men det var fortsatt mange penger. Nok til å kjøpe noen nye leker til Blåmeis, og kanskje litt hundegodt? Jeg hadde egentlig lyst til å bruke noe på sjokolade, men det hadde jeg sikkert ikke fått lov til.
Det føltes som en evighet før vi kom fram til Vikeså. Fylkesmuseet fant vi uten problem og snart møt vi opp med fylkesarkeologen. Han var en liten, tynn mann med briller som var alt for stor til fjeset sitt. Jeg gav han kista, og lurte på om han var sterk nok til bære den. Men det var han visst, og sammen gikk vi bort til kontoret hans. Etter en liten diskusjon ble vi enige om at jeg skulle ringe han på tirsdag. Onkel og jeg kjørte fra kista på Vikeså, og på veg hjem snakket vi om hvorfor kinesere var så glad i dyr. Jeg var i alle fall glad i Blåmeis, selv om alle kjekspakkene nå låg tomme på baksetet!
Med hver dag som gikk ville jeg bare ringe til fylkesarkeologen og spørre han hvordan det gikk, men jeg måtte vente helt til tirsdag. 17. Mai kom og gikk uten at jeg la så mye merke til det. Onkelen min snek seg i barnetoget, bak meg, og rope ting som: "Heia England!" og "God save the Queen…" før noen tilslutt kom og kjefta på han.
Endelig kom tirsdag, dagen jeg hadde venta på i så lenge. Så snart jeg trudde arkeologen ville være på jobb, ringte jeg til fylkesmuseet. Etter en stund, tok noen telefonen. Det var ikke arkeologen, men en resepsjonsdame. Da hun forsto at det var Henrik (arkeologen) jeg skulle snakke med, gikk hun for å hente ham. Det kjentes som om det gikk en evighet, men egentlig tok det bare to minutter. Jeg tok tiden på klokka min. "Hallo", kom stemmen på andre enden av linjen. Jeg kjente igjen stemmen til arkeologen. "Hei! Jeg gav deg ei kiste for noen dager siden, har du fått sett på den ennå?" "Ja, jeg og kollegaen min har sett på den, men vi er ikke blitt helt enige ... Kollegaen min snakker om majones, men jeg tror det bare er skinke." "Hva?......" "Gjenstanden inni kista viser seg å være et smørbrød som er godt over tjue år gammel. Ikke helt antikk ennå, altså, men hvis du kommer tilbake om hundre år så vurderer vi kanskje om." Først trudde jeg at han bare tullet og at det faktisk var et 3000 år gammel piggsvin frå Kina, men han virket helt alvorlig. Jeg slo ned telefonen og sprang bort til onkelen min for å fortelle han om det fæle som hadde hendt.
Jeg fikk aldri smørbrødet mitt tilbake. Kanskje Henrik spiste den? Eller kanskje bare hvis den hadde majones?